Det finnes en liten gnist

Hvorfor meldte jeg meg som frivillig hjelper? Har ikke en jente på snart 19 år "bedre" ting å foreta seg enn å rake løv i hagene til fremmede, gamle damer? Vel, her er svaret:

Etter at bestevenninnen min Stine døde av kreft for snart tre år siden har livet mitt vært preget av sorg og, i det siste halve året, dyp depresjon. Dette har tatt på kreftene, både fysisk og psykisk. For å få overskudd til å takle alle følelsene mine, måtte jeg komme meg bort fra presset om å gjøre det bra på skolen. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men måtte til slutt trappe ned til kun fem skoletimer i uken. Dagene ble etter hvert lange og ensomme. Jeg fant ut at jeg måtte fylle dem med noe meningsfullt og bestemte meg for å melde meg som frivillig hjelper.

Onsdag 02.04.97 (dagbokutdrag):
"Jeg var på Frivillighetssentralen i dag og meldte meg som hjelper. Jeg må prøve å få noe meningsfullt inn i livet mitt. Kanskje på den måten kan jeg hindre det jeg frykter mest, men som jeg ofte ser på som den eneste utveien. Det som kan få slutt på alt; sorgen, smerten, savnet og ensomheten. Stine hadde så lyst til å hjelpe eldre mennesker. Derfor er det det jeg vil gjøre. På den måten får jeg oppfylt Stines ønske. Jeg tror hun ville blitt glad dersom hun hadde levd og visst at jeg også gjør det for hennes skyld."

Min frivillige innsats har foreløpig bestått i å hjelpe til i hagen med praktisk arbeid. Når jeg ser hvor glade brukerne blir for hjelpen, tennes det en liten gnist i meg. En liten gnist som er med på å gjøre livet mitt verdt å leve midt oppi all sorgen, smerten og savnet.


Hilsen Renate

 

Gjenopplever gamle dager..

Jeg ble litt overrasket da jeg leste at de frivillige utfører 70000 årsverk i Norge. Det -tyder på at det er mange mennesker som forstår at lykken ikke ligger i penger, men kanskje heller i å ta i et tak for sine medmennesker og glede dem. Som aktiv i en menighet har også jeg vært så heldig å få tak i en liten flik av frivillig-heten. I mange år har jeg vært knyttet til diakoniutvalget i menigheten, med oppgave å besøke gamle og ensomme.

Den første oppgaven var å besøke en dame som bodde alene i tredje etasje og hadde vondt for å bevege seg. Hun satt ved vinduet og ventet når jeg kom. Det varmet like mye mitt hjerte som hennes når vi fikk øye på hverandre. Besøkstjenesten har taushetsplikt, og samtalene kunne bli både personlige og fremfor alt hyggelige.

De siste årene har jeg hatt min vandring på aldershjem en dag i uken. Jeg har to -bestemte som mine såkalte klienter, men jeg hilser jo på og prater med andre andre som sitter på stuen også. Man får forståelsen av at den som får besøk, føler seg litt -prioritert. For dem som er klare i hodet kan samtalen bli både gnistrende og koselig for begge parter. For dem derimot som er begynt å bli preget av seniliteten, er det best bare å lytte. De ser ut til å ha behov for å fortelle og nærmest gjenoppleve gamle -dager. Man får fornemmelsen av at det gjør godt når oppmerksomheten blir rettet mot dem.

Jeg har hørt mennesker si at det ikke er noen vits i å besøke dem som er satt litt utenfor. De glemmer det med en gang. Da skal vi huske på at de har det koselig mens vi sitter der og kanskje holder dem i hånda og gir dem en klem når vi går.


Med hilsen Vilma

 

Mine 80 år til tross...

En vårdag i 1996 fant jeg en brosjyre fra den lokale frivillighetssentralen i postkassa mi. Dette bestemte jeg meg straks for å bli med på. Hvorfor ikke kombinere mosjon med å gjøre noe samfundsmessig til glede for mine medmennesker?

Mine 80 år til tross krysset jeg av for vedhugst, beskjæring av trær og busker, -plenklipp, løvraking og snømåking. Jeg skal si at gleden ikke er uteblitt for mitt vedkommende. Det må være noe i ordtaket om at den største gleden er å glede andre. Foruten gleden stortrives kroppen under slike forhold. Jeg bestemmer selv tempoet og alltid møter jeg bare fornøyde kunder. Som oftest er det eldre enslige som trenger litt hjelp, og da kan godpraten over kaffekoppen bli i lengste laget. Men pytt, pytt. Det -sosiale samværet er viktig for trivselen.

Etter bare ett år ved Frivillighetssentralen kan jeg oppsummere slik; ingen fritids-problemer, økende trivsel og velvære, følelse av å yde noe, kort sagt bare fordeler som gir mersmak.


Med vennlig hilsen Harald (80)

Kan ikke betales med penger

Etter fem år som frivillig hjelper ved en frivillighetssentral, er jeg stolt over å være en "på laget". I en alder av nærmere 55 år har jeg opplevd litt av hvert i livet. Jeg er i dag enke med tre barn og hadde mye slit med sykdom hos både mannen og sønnen min opp gjennom årene. Dette var i mange situasjoner en så sterk belastning for meg at jeg i flere etapper var på psykiatrisk sykehus. Under en samtalegruppe for fem år siden fikk jeg beskjed av gruppeterapeuten at jeg ikke trengte å komme dit mer. Jeg hadde så mye inni meg som jeg kunne bruke på andre, mente han.

Jeg fulgte rådet, og kan i dag se hvor givende disse fem årene har vært. Innimellom har jeg vært veldig sliten og har måttet ta meg noen fridager for å komme meg. Men de tilbakemeldingene jeg får på arbeidet, kan aldri betales med penger.

Siden jeg er ufør, kan jeg legge opp dagen slik jeg vil selv. Nå besøker jeg fast to eldre damer, en på sykehjemmet og en som bor i sin private leilighet. Til å begynne med var den ene meget lite pratsom. Jeg tok henne med ut på kjøretur og hjem til meg, og nå har hun virkelig tødd opp. Hun sier hun synes det er koselig at jeg kommer, og for meg betyr det at jeg kan gjøre nytte for meg. På denne måten får samfunnet bruk for meg. To dager er jeg fast på kontoret, og to-tre dager er jeg på hjemmebesøk. Det har også hendt at jeg har måttet tilkalle lege fordi jeg syntes den eldre var såpass skral. I ettertid viste det seg å være en helt riktig vurdering, og det gjør besøkene enda viktigere.


Beste hilsen Aslaug