Gubbene på Rødstua

  Vi samles på onsdager, klokka 11, hver onsdag, gjennom året. Anne og damene steiker vakler, koker kaffe, trakterer oss og humrer og ler på kjøkkenet, samtalene kan nemlig være høylytte og hysterisk morsomme eller så mannssjåvinistiske at de stikker nesa frem og bryr seg, kommenterer eller skjenner, fysj..fysj.

  Ideer formes med tid og innlevelse. Ting blir til etterhert. Å ta utgangspunkt i intet og bestemme seg for hvordan noe skal bli er sikkert flott, men jeg er sosialt med, føler på folk og omgivelser og således finner frem til former etterhert. En stadig prosess som fornyer seg etter behov for forandring. Gubbegruppa ble til på en sånn måte.

Etter årevis i humanitært og frivillig arbeid ble Rødstua og Ekeberg-Bekkelaget frivilligsentral stedet for meg. Gjennom arbeid og omgivelser har jeg stadig tenkt på alle ensomme karer som sitter og sturer. Ikke lett når kjærringa er dau eller en er aleine, enten arbeidsledig eller pensjonist. Folk henger seg av sånt. Jeg vet om flere. I starten av vår eksistens på Rødstua kom jeg i kontakt med forskjellige karer som stakk innom for en vaffel og en prat. De fleste klarer seg bra og tar en tur på Ekebergsletta og en tur innom oss for å skravle litt, så er det videre til andre gjøremål. Pensjonister har ofte så mye å gjøre at de ikke skjønner hvordan tia skal strekke til. Men alle har det ikke sånn. Etterhvert utkrystalliserte det seg en ide om å gjøre noe for å få tak i ensomme gubber, invitere dem og ha det hyggellig, ikke så mye mer. Men hvordan få tak i dem? Vi har jo ei stue og et tilbud, vi er en friviligsentral, sa jeg til Anne, men det er så mange gubber som er kviale og umulig å få tak i. Jeg har invitert så mange, både hjem til meg og med på aktiviteter, men komme, neida, de uteblir. I flere år gjorde jeg forsøk på julaften for gamlinger i distriktet som ikke hadde noen. De valgte heller å sitte hjemme å sture. Det ble til at jeg engasjerte meg hos Henning Holstad i stedet.

Vel, det var bare meg en en til, i lengre tid, på Rødstua, på onsdager. Etterhvert fikk vi huka tak i flere, enten ved direkte kontakt i nærleiken eller ved internettannonsering. Om sistnevnte metode har ført fram er jeg neimen ikke sikker på, det er mange som ikke er på nett, eller de innrømmer det ikke. Jeg har egentlig ikke fått tilbakemelding på at noen har sett oss der. Likevel gikk jeg inn på Frivillighetsportalen og jeg skrev mer på nettisidene våre. Jeg har holdt på i mange år nå og det kommer stadig flere karer, noen blir også borte, enten finner de andre steder, det er jo så mange pensjonistforeninger og greier i området at en kan gå fra kaffebord til kaffebord uka gjennom, eller så blir de for gamle og forsvinner.

Vi er en stamme på seks mann som har konkret avtale om onsdager, i tillegg er det minst seks til som kommer dann og wann, foruten det dukker det opp tilfeldige eller venner av de faste. Således er det en broket forsamling og alltid noe nytt å snakke om, bordet er alltid fullt. Nye folk eller nye ting er jo bare et sammensurium av noe gammalt så det er alltid noen faste knagger å henge ting på, det er alltid noen som kjenner noen eller noen som har jobba et sted en annen har hørt om eller vært i kontakt med, en annen by eller et annet land en har vært eller kjenner noen, ja du skjønner det er ikke vanskelig å holde samtalen igang. Vi er verre enn en syklubb, skravelen og latteren går. Ikke prater vi akkurat om strikketøy, snarere krigen, tankskip og norges sjøfartshistorie. Kara har utrolig peiling på historie og vitenskap og alt mulig. Det den ene ikke veit, fyller en annen til, så griper den tredje inn og sånn ruller ballen, fra klokka elleve til tre. Vi sitter tilogmed på overtid rett som det er. Foruten det møtes vi på fritiden og hjelper hverandre med praktiske gjøremål, eller vi drar til byen andre dager i uka, går på gjengrodde stier, muser, ser på gamle arbeidsplasser og så tar vi oss en øl.

Flere ganger i året låner jeg bil og vi drar på utfklukt. Vi har vært i Drøbak, på Brandbu, på Trollvann, Tyrigrava og hjemme hos hverandre og masse steder jeg ikke husker i farten. Jeg er merkelig nok en dust på data-, TV-, og mobilteknikk, men to av de andre er racere og stikker innom for å stille inn for meg. Jeg er god på bygningstekniske ting og feier innom andre og gir råd eller mekker ting. Flere er eksperter på krigshistorikk og mynter og nå har jeg fått inn materiell som skal vurderes. Jeg gleder meg til å ta det med på Rødstua til onsdag. På denne måten sirkulerer kunnskap og tjenester og vi er i det filosofer kaller flytsituasjon. Det er så gøy!

Jeg startet med å skrive om karer som sitter og sturer og har det dårlig. Om det er dem jeg har fått tak i er jeg ikke helt sikker på, men jeg har da fått til mye, kan ikke frelse hele Ekeberg og omgivelser, men jeg bringer stadig budskapet frem, kom til oss. Ingen av gamlingene har sjekka opp damer på frivilligsentralen, men det er mye flørting, he..he.. Og hva vet jeg. Det er så mange damer og herrer som lever alene, mange sier de er fornøyd sånn og at det holder med flørtinga, men mange sier også til meg at de ønsker å treffe en. Skjer det noe romatisk hos oss blir jeg glad.

Det fine med gubbegruppa er at det ikke finnes noen betingelser, annet enn å oppføre seg sånn noenlunde da, ikke for mange grisevitser når det er damer tilstede (men du verden som damene liker det, de lytter nok mer enn jeg får vite). Om man kommer eller uteblir en onsdag spiller ingen rolle. Vi har imidlertid sånn noenlunde peilig for vi informerer om vi kommer neste gang. Felleskapet er stort, vi prater om alt fra vugge til grav. Det er mange spørsmål som dukker opp når en blir gammal, alt fra nye data- og mobiltjenester til økonomi og arv. Det den ene ikke veit, veit en annen ellers sjekker jeg opp til neste gang.

Rødstua er blitt et ekstra hjem for oss, kara en egen familie. Vi gleder oss så til å komme. Anne åpner elleve og de tror hun er streng på det, så de tusler utafor og venter på klokka. Anne er heldig hun og da for hun får så mange klemmer hun vil ha, eller som vi vil ha da, he..he.. Vi klemmer på de andre damene også! De liker det så godt så!

Velkommen til Rødstua på onsdager, jeg garanterer at du blir inkludert og at du får Ekebergs beste vafler!